Å rusle

å rusle

I dag vil jeg kommentere  et norsk verb. Det er ordet "å rusle". Det betyr å gå på tur, å vandre. Men i motsetning til sine synonymer på katalansk, har et snev av vanskelighetsgrad og omstendighet.

Nordmennene er ivrige turgåere. Man går med energi og glede. De gjør det de kaller "Ut på tur (aldri sur)". Men å rusle er helt annerledes, det betyr å trekke på føttene. Dra sine føtter.

Jeg hadde hørt i sammenheng for å si farvel til venner som inviterte deg til middag for eksempel. De avvist som protokoll sier de "vi skal dra" "blir sent" "vi skal gå nå", og da får du litt mer å snakke og gjentar du  "nå må jeg gå " eller "skal vi begynne å rusle litt." Vi begynne å trekke sakte.

Men jeg har sett andre svært poetiske setninger av dette verbet. For eksempel "Jeg går og rusler" som kan oversettes med "I make my way" som versene av Machado Caminante no hay camino,  se hace camino al  andar ...(De finnes ikke vei, du lager vei selv mens du går)

Enda mer poetisk er utrykke "Livet rusler videre". Har betydning som en "slide" unnslipper sakte.

Jeg fant til og med en ekstraordinær og veldig trist dikt for en person som ønsker å begå selvmord, eller forsøkt å gjøre det.

Rusler videre…   av Krokoline     

I en rar verden


der alt blir noe annet enn det var


tenker jeg at nok er nok,


snur ryggen til 


og senker skuldrene.

Mens mørket senker seg


rusler jeg stille videre


ned hagegangen,


opp trappa,


inn i varmen


og setter døra litt på gløtt


for dem som skulle finne på


å følge i mitt spor.