å rusle
I dag vil
jeg kommentere et norsk verb. Det
er ordet "å rusle". Det betyr å gå på tur, å vandre. Men i motsetning
til sine synonymer på katalansk, har et snev av vanskelighetsgrad og
omstendighet.
Nordmennene
er ivrige turgåere. Man går med energi og glede. De gjør det de kaller "Ut
på tur (aldri sur)". Men å rusle er helt annerledes, det betyr å trekke på
føttene. Dra sine føtter.
Jeg hadde
hørt i sammenheng for å si farvel til venner som inviterte deg til middag for
eksempel. De avvist som protokoll sier de "vi skal dra" "blir
sent" "vi skal gå nå", og da får du litt mer å snakke og gjentar
du "nå må jeg gå " eller
"skal vi begynne å rusle litt." Vi begynne å trekke sakte.
Men jeg
har sett andre svært poetiske setninger av dette verbet. For eksempel "Jeg
går og rusler" som kan oversettes med "I make my way" som versene av
Machado Caminante no hay camino, se hace camino al andar ...(De finnes ikke vei, du lager
vei selv mens du går)
Enda mer
poetisk er utrykke "Livet rusler videre". Har betydning som en
"slide" unnslipper sakte.
Jeg fant
til og med en ekstraordinær og veldig trist dikt for en person som ønsker å
begå selvmord, eller forsøkt å gjøre det.
Rusler videre… av Krokoline
I en rar verden
der alt blir noe annet enn det var
tenker jeg at nok er nok,
snur ryggen til
og senker skuldrene.
Mens mørket senker seg
rusler jeg stille videre
ned hagegangen,
opp trappa,
inn i varmen
og setter døra litt på gløtt
for dem som skulle finne på
å følge i mitt spor.
